Nå er det mandag og jeg har hatt litt tid til å absorvere det som har skjedd. Det første som slår meg er at det er langt fra tanke til virkelighet. Jeg viste at jeg var god nok til å vinne, jeg trodde jeg kunne gjøre det, men når det først skjedde var det uvirkelig.
Det er virkelig fint å vite at man har fått betalt for arbeidet som ble lagt ned i forkant av turneringen. At trening betaler seg noen ganger. Morsomt var det også at alle kastene mellom trærne på Blindern ble brukt til noe, at puttene på veiskilt gjorde meg mer fokusert, at visualiseringen faktisk virket under press.
Min taktikk var å tro på mine ferdigheter, ikke bry meg om de andres spill, og spille offensiv men fornuftig. Jeg gjennomførte den til punkt og prikke. Nervøs var jeg, men det var alle andre som spilte for en plassering. Vi er nok ganske like alle sammen.
Det er var ufattelig gøy å hente pokalen når Cecilie og Benjamin er tilstede, og i tillegg når gode venner som Eirik og Åse og Torleiv og Maria også er der. Er det noen jeg savnet må det være Ola Torp. Han var ikke i Arendal men han var den første som hadde troen på meg og var sikker på at jeg kom til å vinne.
Seieren er beviset på at alt er mulig, selv om opgaven kan virke vanskelig. Fortsatt mener jeg Espen er en mer komplett spiller enn det jeg noen gang var, men vi er like menneskelige. Han ble slått av en som er 42 år og 340 dager...