Etter en natt med lite søvn starter vi oppvarmingen rundt 8:30. Jeg kjenner spenningen nå. Jeg vet at Espen (og de andre) kommer til å kjøre på for å korte på forspranget. Jeg må ikke bli for feg og begynne å "safe". Samtidig må jeg ikke miste hodet. En vanskelig balansegang. Jeg går sammen med Svein Atle, Rune L og Roy Ove. Ikke min favoritt gruppe. Det blir for mye småprating, men jeg har trent på å trekke meg tilbake mentalt og bruker det hele veien. Det virker. I tillegg har min visualisering av Benjamin før hvert utkast vært veldig vellykket. Det koster krefter å ha den grad av konsentrasjon over tre timer. Runden blir litt yo-yo. Får 8 birdier men drar på meg 4 firere også. Jeg klarer å nøytralisere firerne umiddelbart ved å få toere på påfølgende hull. Psyken er som den skal. Roen også. Med en runde på 50 og regner jeg for gitt at Espen har tatt inn på meg. Det stemmer, han har gått turnerings beste runde på 46 og har nesten halvert min ledelse. Sterke saker., men ingen stor overraskelse. Verden oppfører seg som forventet.
Etter lunsj blir det semi, hull 10-18. De lengste avstandene. Jeg merker at jeg er spent. Matlysten er borte og jeg har bare lyst til å komme i gang. Jeg har tenkt å ikke la meg affisere av spillet hans og kjøre fortsatt mitt eget løp. Går nå sammen med Roy Ove (alltid hyggelig å gå med denne utrolige dyktig og hyggelig golfer) og Frode K (som har blitt bedre sesong for sesong). En hyggelig pulje. Jeg starter på #10 og har et kontrollert drive som sikrer med en treer. Espen misser fairwayen grovt, går i vannet og drar på seg en femmer. Jeg blir overrasket, men takker i det stille for gaven og går videre med mitt eget. Jeg har nå tatt tilbake to av kastene jeg mistet før runden. Espen tar seg mesterlig inn etter dette og går brukbart. Jeg har gått 25 (det samme har Roy Ove og Frode gjort). Espen har kommet inn på 27. Jeg er fornøyd, mitt mål var å beholde ledelsen. Jeg har holdt hodet kaldt og spilt fornuftig. Kastingen min er fortsatt bra selv om jeg misser en 4 meters putt for en birdie på #18.
Ledelsen før finalen er brukbar. Syv kast høres mye ut, men jeg vet jeg må skjerpe meg. Kan ikke la Espen vokse seg sterk. Det kan være farlig. Jeg spør Eirik om han vil være caddy for meg i finalen. Jeg vet han er veldig flink til å psyke opp folk og veldig klartenkende. Det kan være til stor hjelp. I tillegg er han en veldig god venn og jeg syns det er hyggelig å gå med ham. Det gjør meg trygg. Finalen lar vente på seg og jeg bruker tiden til putting. Må holde meg i aksjon, jeg har aldri problemer når jeg spiller. Det er ventingen jeg ikke liker.
De fem i finalen er foruten meg selv, Espen, Roy Ove, Frode K og Svein Atle. Ingen bomber. Finalehullene er valgt ut på forhånd. Vi starter på #1. Jeg konser på å legge vinkel og ikke gå OB. Jeg lander midt i farwayen en 15-20 meter fra kurven. Espen lander ca 10 til venstre for kurven og inn i skogen. Frode går OB. Når min tur kommer går jeg fram til disken og vet jeg må stoppe Espen med en gang. Tar han et kast nå, vil ham vokse på det. Jeg tar opp disken, konser og legger et perfekt kast som går i kurven. Dette er nok karrierens beste putt under press. En ufattelig deilig følelse å se den gå inn. At Espen klarer sin putt også er irrelevant, jeg har klart meg gjennom det første angrepet.
Andre hullet er #3. Jeg driver lavt og lar disken gli inn i åpningen ved å bruke medvinden. Legger meg 5 meter fra. Espen tar i litt mye og går i buskene til høyre. Roy Ove parkerer. Jeg putter nest sist og venter. Espen har det trangt i buskene og misser første kastet. Han kommer ikke helt ut. Har går for putten, misser og lander 4 meter bak kurven og ned i den lille grøften. Både Roy og Svatle misse birdie-puttene sine. Espen misser returputten og går på en smell. Femmer. Jeg setter min putt og tar en birdie. Min ledelse på Espen er nå på 10 kast. Det begynner å ligne noe.
Resten av runden handler det om konsentrasjon for meg. Jeg trenger bare å gå som vanlig og ikke finne på noe dumt. Eirik hjelper meg hele tiden. Han er positiv på mine vegne, minner meg på å drikke, får meg til å være på hugget på drivene og holder humøret oppe. Utrolig nyttig. Kampen er nå flyttet til sølvet (selv om jeg er forsiktig og ikke regner med seier før jeg står på utkastet på #18). Frode går bra og putter utrolig. På #12 setter Roy Ove den råeste forhand putten jeg har sett. Espen drar en rå birdie på #15. Dette må være publikumsvennlig.
Jeg har bare en miss ellers. På hull #10 kaster jeg litt for lavt og flat og skipper i vannet før jeg treffer land og disken synker. Heldigvis kan denne markeres en 20 meter fra kurven og dermed en bogey. Ingenting å bry seg om. På siste hullet misser jeg en 4 meters putt igjen. Jeg har ingen forklaring. Det kan være utladning. Jeg har ikke noe press lenger. Jeg er i mål. Jeg har klart å ta pokalen. Jeg blir gratulert av mange. Får klem av Cecilie. Holder rundt Benjamin. Det er en av disse lykkelige øyeblikk man aldri glemmer. Jeg er rørt. Jeg takker arrangøren, Cecilie og Eirik og forsvinner med kongepokalen. Den er veldig fin og blank :-)
På vei hjem stopper vi på Cindirella og spiser sammen med gjengen. Veldig koselig. Resten av turen blir kjempelang. Benjamin gråter, det er kø og vi må stoppe mange ganger. Men hvem bryr seg, jeg har kongepokalen i bagasjen...
Etter lunsj blir det semi, hull 10-18. De lengste avstandene. Jeg merker at jeg er spent. Matlysten er borte og jeg har bare lyst til å komme i gang. Jeg har tenkt å ikke la meg affisere av spillet hans og kjøre fortsatt mitt eget løp. Går nå sammen med Roy Ove (alltid hyggelig å gå med denne utrolige dyktig og hyggelig golfer) og Frode K (som har blitt bedre sesong for sesong). En hyggelig pulje. Jeg starter på #10 og har et kontrollert drive som sikrer med en treer. Espen misser fairwayen grovt, går i vannet og drar på seg en femmer. Jeg blir overrasket, men takker i det stille for gaven og går videre med mitt eget. Jeg har nå tatt tilbake to av kastene jeg mistet før runden. Espen tar seg mesterlig inn etter dette og går brukbart. Jeg har gått 25 (det samme har Roy Ove og Frode gjort). Espen har kommet inn på 27. Jeg er fornøyd, mitt mål var å beholde ledelsen. Jeg har holdt hodet kaldt og spilt fornuftig. Kastingen min er fortsatt bra selv om jeg misser en 4 meters putt for en birdie på #18.
Ledelsen før finalen er brukbar. Syv kast høres mye ut, men jeg vet jeg må skjerpe meg. Kan ikke la Espen vokse seg sterk. Det kan være farlig. Jeg spør Eirik om han vil være caddy for meg i finalen. Jeg vet han er veldig flink til å psyke opp folk og veldig klartenkende. Det kan være til stor hjelp. I tillegg er han en veldig god venn og jeg syns det er hyggelig å gå med ham. Det gjør meg trygg. Finalen lar vente på seg og jeg bruker tiden til putting. Må holde meg i aksjon, jeg har aldri problemer når jeg spiller. Det er ventingen jeg ikke liker.
De fem i finalen er foruten meg selv, Espen, Roy Ove, Frode K og Svein Atle. Ingen bomber. Finalehullene er valgt ut på forhånd. Vi starter på #1. Jeg konser på å legge vinkel og ikke gå OB. Jeg lander midt i farwayen en 15-20 meter fra kurven. Espen lander ca 10 til venstre for kurven og inn i skogen. Frode går OB. Når min tur kommer går jeg fram til disken og vet jeg må stoppe Espen med en gang. Tar han et kast nå, vil ham vokse på det. Jeg tar opp disken, konser og legger et perfekt kast som går i kurven. Dette er nok karrierens beste putt under press. En ufattelig deilig følelse å se den gå inn. At Espen klarer sin putt også er irrelevant, jeg har klart meg gjennom det første angrepet.
Andre hullet er #3. Jeg driver lavt og lar disken gli inn i åpningen ved å bruke medvinden. Legger meg 5 meter fra. Espen tar i litt mye og går i buskene til høyre. Roy Ove parkerer. Jeg putter nest sist og venter. Espen har det trangt i buskene og misser første kastet. Han kommer ikke helt ut. Har går for putten, misser og lander 4 meter bak kurven og ned i den lille grøften. Både Roy og Svatle misse birdie-puttene sine. Espen misser returputten og går på en smell. Femmer. Jeg setter min putt og tar en birdie. Min ledelse på Espen er nå på 10 kast. Det begynner å ligne noe.
Resten av runden handler det om konsentrasjon for meg. Jeg trenger bare å gå som vanlig og ikke finne på noe dumt. Eirik hjelper meg hele tiden. Han er positiv på mine vegne, minner meg på å drikke, får meg til å være på hugget på drivene og holder humøret oppe. Utrolig nyttig. Kampen er nå flyttet til sølvet (selv om jeg er forsiktig og ikke regner med seier før jeg står på utkastet på #18). Frode går bra og putter utrolig. På #12 setter Roy Ove den råeste forhand putten jeg har sett. Espen drar en rå birdie på #15. Dette må være publikumsvennlig.
Jeg har bare en miss ellers. På hull #10 kaster jeg litt for lavt og flat og skipper i vannet før jeg treffer land og disken synker. Heldigvis kan denne markeres en 20 meter fra kurven og dermed en bogey. Ingenting å bry seg om. På siste hullet misser jeg en 4 meters putt igjen. Jeg har ingen forklaring. Det kan være utladning. Jeg har ikke noe press lenger. Jeg er i mål. Jeg har klart å ta pokalen. Jeg blir gratulert av mange. Får klem av Cecilie. Holder rundt Benjamin. Det er en av disse lykkelige øyeblikk man aldri glemmer. Jeg er rørt. Jeg takker arrangøren, Cecilie og Eirik og forsvinner med kongepokalen. Den er veldig fin og blank :-)
På vei hjem stopper vi på Cindirella og spiser sammen med gjengen. Veldig koselig. Resten av turen blir kjempelang. Benjamin gråter, det er kø og vi må stoppe mange ganger. Men hvem bryr seg, jeg har kongepokalen i bagasjen...
posted by Discgolfista at 10:24 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home