En lilten ild prøve denne runden på Muselunden. Og i ettertid er det bra at jeg stilte opp. Veldig mye å lære her (eller rettere sagt å friske opp). Etter 12 hull er det helt klart for meg at det må golfes en del før NM. Det er dynamikken i turneringsspillet som man ikke har mulighet til å gjenskape i et kontrollert individuell treningsmiljø. Jeg gikk med Torleiv (og Sturla) idag. Min gode venn gikk veldig bra lenge. Rett og slett solid. Han hadde birdie på 6,7,9 og 10, og virket nesten utilnærmelig på dette tidspunkt. Det eneste jeg sa til meg selv da, var at jeg måtte bare kjøre mitt løp og se hva som skjedde. Det er akkurat det man ikke får trent alene. Tålmodighet og absolutt tro på seg selv. Heldigvis kom uttelingen etterhvert (det er ikke alltid det gjør det nemlig). Torleiv fikk problemer på 12, 1 og 2 og dro boogier på samtlige. I løpet av 3 hull gikk jeg fra to kast bak til to kast foran. Hadde jeg mistet roen når han tok to-kast ledelsen og begynt å ta sjanser, er det jeg som kanskje hadde havnet i uføret. Man vet aldri.

Min runde var høyst ordinær. Det blåste krafitg og ujevnt, noe som gjorde at jeg feiget i puttene mine. Jeg hadde minst tre lave putter (kurvkant) som skyldes feighet. På en av dem gikk jeg fra birdie sjans til boogie. Ikke bra. Puttemessig var jeg nok på minus-siden. Jeg anslår feilprosenten til omkring 20. Inspillene var ok, én feil. Det samme med drivene, én feil. Dette høres ikke verst ut, og det er det heller ikke. Problemet er at jeg er i nærheten av å gå bra, men det mangler det lille ekstra: MOT. Det er nok dét jeg må jobbe med nå. Det positive er at jeg holder hodet kaldt og er tålmodig.

At jeg vinner denne tirsdag er totalt irrelevant for min del. Det ser fint ut på papiret men betyr egentlig ingenting.

Det koseligste var faktisk å sette seg på et teppe etterpå, holde Benjamin i fange og chate med Cecilie og Torleiv. Livet er annerledes nå, ja...